Et feil valg

Som jeg har nevnt tidligere lever jeg i et tankekaos, hvor mye av hverdagen består av mat-tanker om hva, hvor, hvor mye, hvordan osv. Dette gjør at jeg ofte feiler og tar dårlige valg. Jeg burde vært mer bestemt og beinhard med meg selv. Jeg vil jo det.

Her skjer feilene:

Frokost: to brødskiver. søtsug. klarer ikke stoppe å tenke på det. spiser det jeg har lyst på, pluss litt til. oppkast.

Lunsj: har lovet meg selv å ikke spise, og det varierer veldig hva det ender med, men noe blir det uansett.

Middag: det jeg blir servert, og blir mett. konstante tanker om å måtte forbrenne maten, som jeg også prøver. jeg lover meg selv å ikke spise kveldsmat.

Kveldsmat: Noe uansett. F.eks to brødskiver.


Det et konstant en frykt for å spise og følelsene etter inntaket. Jeg er til og med redd for hva morgendagen bringer. Men dette skal ikke knekke meg. Jeg kan klare det. Jeg skal klare det.

Vær sterk

Dette ble intet unntak. Dette ble dag som de alle andre. Jeg trodde ikke jeg kom til å blogge om de negative opplevelsene ved dette, men det er jeg nødt til for å seire over denne sykdommen.

Så denne dagen fikk ingen god avslutning. Jeg smiler ikke, jeg tenker bare. Negativt selvfølgelig. For det første fikk dagen en dårlig start med litt overspising til frokost, hvor jeg kjente følelsen av søtsug, og visste med ett at jeg kom til å kaste opp, derfor stappa jeg i meg litt ekstra. Det er flaut, men jeg må være ærlig. Etter dette slaget mitt i fjeset kjente jeg et snev av sultfølelse igjen, og spiste like greit ei brødskive til. La gå, tenkte jeg, men nei, også den måtte jeg gi tapt for. Klokken 13 begynte jeg på jobb. Mellom 12 og 18 inntok jeg kun litt frukt, og kjente lysten på brød (som aldri tar slutt). Værtfall så skuffet jeg meg selv og spiste ca 3-4 brødskiver med banan/skinkeost på. Nå skal det sies at jeg har en ganske aktiv arbeidsdag, men det går grenser for matinntak. Så over til fristelsene på arbeidsplassen. Litt nøtter står frem, og litt blir til noen håndfull, og håndfullene blir til dårlig samvittighet. Dermed måtte jeg kvitte meg med det, og med vissheten om å kvitte meg med de inntatte kaloriene, kunne jeg også hive i meg litt av den fristende sjokoladekaka på spiserommet. Etter det var det slutt. Da jeg kom hjem spiste jeg to brødskiver og drakk eplejuice.

Jeg har null kontroll. Kontroll for meg nå ville vært å kutte ut maten. Det ville jo vært å pine seg selv tenker jeg, men i mitt tilfelle ville det vært helt fantastisk. Å kunne se meg i speilet og se at hele kroppen hadde krympet litt ville vært en herlig følelse, og en mulig følelse.

Jeg ønsker ikke å fremstå som ei overvektig jente på denne bloggen, for det er jeg slettes ikke. Jeg er ei idrettsjente som trener mye. Ja jeg sliter, men jeg har det også veldig bra. Keg ville bare nevne det, også for å si det til meg selv; at livet er ikke så ille, jeg har det trossalt ganske bra, og fettprosenten er slettes ikke høy.

Målet for i morgen: ingen frokost.

Fristelser

Når man jobber i matbutikk, og har muligheten til å kjøpe seg hva som helst til lunsj, er det klart at fristelsene er store. Også i dag. På pauserommet står det vanligvis et par kaker, kanskje ei sjokoladekake og en stor bløtkake med masse melis på. Jeg går ofte rett forbi. Det gjør jeg i dag også. Enkelte ganger har jeg søthunger, og lever i et tankekaos etter å ha inntatt to wienerbrød. Det er et helvete. I dag unner jeg meg to epler til lunsj, eller noe annet lett. Det føles bedre.

Fristelser er nr.1 på lista over ting som må unngås.

Tanker

Mye av problemene dreier seg og utseende av kroppen min. Jeg takler ikke å gå rundt i denne kroppen. Jeg er perfeksjonist når det gjelder min egen kropp, og per dags dato ønsker jeg å se slank ut. Jeg vil være flott, pynte meg og føle meg fin. Jeg ønsker å ta bilder og ikke tenke på om jeg ser tjukk ut eller ikke. Jeg ønsker å ta meg en fest og ikke tenke på kaloriene i alkoholen.

Det er kanskje dumt av meg å ha avslappende tanker angående idretten jeg en gang lyktes i, men helt ærlig så føler jeg at det er på tide å kjenne på egne følelser. Jeg kjenner at jeg er lei av å drive med en idrett hvor jeg egentlig kun bryr meg om å forbrenne middagen jeg spiste for tre timer siden.

Jeg, som alle andre mennesker forandrer tankegang og meninger i løpet av livet. Jeg har de siste årene gjort det, og jeg vet ikke hva jeg skal føle eller føler. Jeg mener og tror jeg føler en lettelse, men lettelsen ville vært så mye større med en kropp jeg kan trives i.

It's time to make a change

En forandring

Jeg er så utrolig lei av alle tankene. Jeg tenker på mat 24/7, og gruer meg til de fleste gjøremål og alle timene døgnet byr på. Evnen til å styre meg selv fungerer ikke lengre. Det er på tide å ta tak i problemene selv, og virkelig gjøre en forandring. Jeg gidder ikke forklare til deg, som eventuelt leser dette, hvilke psykiske problemer som plager meg, jeg tenker dessuten du forstår det selv. Denne bloggen blir nå min dagbok, og jeg ønsker å dele følelsene mine svart på hvitt. Først må jeg skrive ned de faktaer jeg frykter å fortelle meg selv:

 

Jeg er ei idrettsjente som har tapt (pr. idag) for spiseforstyrrelsen

Jeg har en liten grad av bulimi

Jeg tror jeg har kontroll, men den finnes ikke

Jeg går ikke ned i vekt

Jeg tenker på mat hele tiden

Jeg elsker mat

Jeg elsker usunn mat

Jeg er lei av å trene

Jeg trener kun for å forbrenne

Jeg er redd for hva andre tenker om meg og kroppen min

Jeg ønsker å bli tynn

Jeg ønsker å ikke spise

 

Menneskene som kjenner meg, og menneskene som såvidt kjenner meg, aner ingenting om disse problemene. Ingen kan se det. Egentlig er jeg normalvektig, det vet jeg. Jeg veier meg ikke, men jeg kan se det.

Denne bloggen har fått navnet: achange. Det er ikke uten grunn. Det er på tide å gjøre en forandring angående disse problemene mine. Det er ikke verdt å leve slik lengre, og jeg ønsker å ta tak NÅ.

 

Velkommen til min blogg!

Dette er den første posten på min nye blogg ;)

Les mer i arkivet » Juli 2012
hits